Hvem vil dominere Midtøsten?
Konflikten på Gaza handler også om regional makt og innflytelse.
- Asle TojeUtenrikspolitisk forsker og kommentator
Koranen advarer igjen og igjen om fraksjonsvirksomhet og farene ved sekterisme.[i] Det var fremsynt, for det tok ikke lang tid før Islam ble splittet. Verdensreligionen forblir atskilt i sine to hovedgrener med tilhørende sekter og trossamfunn.
Vold er et tilbakevendende fenomen. Krig i Midtøsten har pågått mer eller mindre sammenhengende i 44 år, siden Iran og Irak barket sammen i 1980. Over to millioner mennesker har dødd som direkte følge av krigshandlinger.
I veven av etniske, økonomiske, nasjonale, dynastiske og geopolitiske motiver løper en sekterisk tråd: Sunni mot Shia. Sigmund Freud kalte fenomenet «de små forskjellers narsissisme».
Daron Acemoglu: Er vi klare for kreativ ødeleggelse som følge av kunstig intelligens?
De teologiske ulikhetene mellom Sjia og sunniislam er trolig mindre enn mellom protestanter og katolikker. Men skismaet for 1392 år siden fyrer massene opp som om det var i går. I Midtøsten er det god tone å skylde på Israel – men størst av alt er det sekteriske.
Iran er landet som har tjent mest på USAs intervensjoner i Midtøsten. Det var naturligvis ikke ment slik, men slik ble det. Da Bush-administrasjonen i 2003 invaderte og okkuperte Irak, forrykket dette maktbalansen i hele regionen.
Med Irak ute av bildet inntok Saudi-Arabia – innledningsvis motvillig – rollen som sunni-arabernes bastion mot den persiske sjia-stormakten i øst. Abrahams-avtalene Abrahams-avtalene En serie med foreløpig fire avtaler som normaliserer forbindelsene mellom Israel og fire sunni-muslimske land. Kilde: Wikipediafra 2020 som normaliserte relasjoner mellom Israel og Emiratene, vil trolig også signeres av Saudi-Arabia.
Da amerikanerne trakk seg ut av Irak i 2011 var de rause med selvgratulasjonene, men den ilende tilbaketrekkingen tydet på at de ville ut før byggverket raste sammen.
De hadde da gjennomført et av historiens største ideologiske eksperimenter.
Kolossale ressurser, inkludert opp mot 180 000 soldater, ble satt inn for å gjøre en sekulær og autoritær nasjonalstat til et liberalt postnasjonalt demokrati. Det må sies å ha mislyktes.
Iran har siden fylt mye av det geopolitiske tomrommet etter USA.
Kun 10–15 prosent av alle muslimer er sjia, men gjennom kløktig diplomati, lokale trosfeller og våpenmakt har Teheran økt sin innflytelse. Ikke bare i Irak, Libanon og Syria, men også i Bahrain og Jemen.
De maktet dette delvis fordi verden har stirret seg blind på landets atomvåpenprogram, som Teheran forhandlet om å avvikle mot at sanksjonene mot landet heves. Det mislyktes, men Saudiske trusler om å utvikle atomvåpen dersom Iran gjør det, ser ut til å dempe Iran.
Utsiktene til et ubundet Iran skremmer Saudi-Arabia. Den arabiske vårenDen arabiske vårenDen arabiske våren er en fellesbetegnelse på de folkelige opprørene som brøt ut i flere land i Nord-Afrika og deretter i Midtøsten i 2010–2011. Kilde: snl.no kullkastet flere av regionens sunni-herskere. Saudierne har tatt rollen som forsvarere av gårsdagens regimer. De understøtter nå en rekke land økonomisk, inkludert Egypt.
Espen Barth Eide: Det måtte en stormaktskrig til
Saudi-Arabia kriger mot Iran via stedfortredere i Irak og i Syria. Siden 2011 har landet også bidratt til intervenert militært i Bahrain, Irak og i Jemen for å hindre at deres klienter styrtes av Irans støttespillere.
Det geopolitiske Midtøstenkartet er motsetningsfylt, men Saudierne har erfaring med å balansere motstridende hensyn: Ikke alle ville klare kombinere det å være verdens hovedsponsor av sunni-fundamentalisme med å være USAs hovedallierte i araberverdenen.
De klarte å overbevise Vesten om at deres puritanske wahhabismewahhabismeEn retning innen sunniislam som ofte beskrives som puritansk eller fundamentalistisk. Kilde: Wikipedia er en slags motgift mot al-Qaida og IS, selv om dette beviselig er forenlige størrelser. 15 av de 19 terroristene den 11. september var saudiske statsborgere.
I takt med at USA har blitt mindre avhengig av saudisk olje har president Biden blitt merkbart kjøligere. Det er en utbredt følelse i Riyadh om at USAs ‘Empire’ by invitation går mot slutten i Midtøsten.
Under de facto lederskap av Saudi-Arabias «unge tyrker», den 38-årige prins Muhammad bin Salman (MBS), er Saudi-Arabia handlekraftig, men også mer uforutsigbart. I en samtale med Irans ledere i oktober, etter Hamas terrorangrep på Israel, skal MBS ha betont ‘islamsk enhet’.
De to rivalene konkurrerer på mange arenaer: inne teologi, diplomati, økonomi og i våpenmakt. I 2028 lot Saudi-Arabia – i kraft av sine lave produksjonskostnader per fat [$5-6] latt oljeprisen falle til et punkt hvor USAs skiferoljeprodusenter må kaste inn håndkleet.
En annen tenkelig motivasjon er at saudierne vil mette markedet og slik redusere Irans inntjeningspotensial på olje. Iran har nemlig høyere produksjonskostnader og må, etter sigende, selge med prisavslag for å omgå sanksjoner.
Gitt brysthamringen på begge sider av Persiabukta er det dypt urovekkende at de regionale stormaktene mangler gode prosedyrer til å hindre feilslutninger og ukontrollert eskalering. USA har investert mye diplomatiske ressurser i å hindre at konflikten på Gaza sprer seg.
Dersom Saudierne kommer til at krig er uunngåelig kan de finne på å fremtvinge den mens de har militært overtak – og USA er engasjert. Mens Iran er væpnet med amerikansk 70-talleteknolgi og Russiske B-varer, strutter Saudierne av nyeste vestlige våpensystemer.
Landet lå i 2023 på 5. plass på SIPRIs liste over verdens største forsvarsbudsjetter. Bak USA, Kina, India og Russland. En konflikt ville kunne tvinge USA tilbake i Saudi-Arabias hjørne – som de for tiden deler med Irans andre erkefiende i regionen: Israel.
34-årskrigen i Midtøsten har skapt to konkurrerende blokker. Iran er blitt mektige og dette vekker frykt hos Israel. Vi vet enda ikke om – eller i hvilken grad- Iran bidro til Hamas angrep på Israel. Krigspotensialet mellom de to statene forblir svært høyt.
Den uformelle våpenhvilen er så ustabil at den når som helst kan gå tapt. Det er verdens interesse at FNs sikkerhetsråd bruker all sin innflytelse i Jerusalem, Riyadh og Teheran for å unngå dette. Pussig nok synes de fem permanente medlemmene å enes om akkurat dette.
Voldsspiralen mellom Iran og Israel synes for øyeblikket å ha dempet seg, men de færreste bør bli overrasket dersom pusterommet på ny avløses av skarp, kalkulert vold. For dette handler om mer enn Gaza, det handler om hvem som skal dominere i Midtøsten.
[i]For eksempel i ash-Shura 42:14, ash-Shura 42:13, ar-Rum 30:32, al-Hijr 15:90; al-An`am 6:159; al-Imran 3:105 og al-Imran 3:19
Dette er E24s faste spaltister
Alle spaltene kan leses her.
Sophia Adampour
Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.
Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.
Martin Schütt
Gründer og daglig leder i Askeladden & Co.
