Flere burde gått i 1. mai-toget

Norsk arbeidsliv er stort sett trygt og ordentlig. Men på arbeidernes dag står likevel rekordmange helt utenfor arbeidslivet.

1. mai feirer vi arbeidernes internasjonale kampdag. På en dag hvor arbeid og arbeidstakeres rettigheter står ekstra i søkelyset, er det viktigste for meg at flere bør få muligheten til å oppleve arbeidslivet. For samtidig som norsk arbeidsliv stort sett er trygt og ordentlig, er det altfor mange som står helt utenfor. 

Regjeringen har den siste tiden vært svært opptatt av å ta æren for den lave arbeidsledigheten vi har i Norge nå. I talen til Arbeiderpartiets landsstyre sa statsminister Støre at «150 000 i jobb er ikke noe som bare skjer, en naturlig utvikling, vi har vært med å styrke arbeidslinja, for å få flere i arbeid og færre i trygd». I flere utspill, debatter og intervjuer bruker regjeringsmedlemmer dette tallet for å bevise hvor bra regjeringens arbeids- og inkluderingspolitikk er.

Men det stemmer ikke, og er egentlig ganske ufint. På den ene siden tar regjeringen æren for at næringslivet har klart å få folk tilbake i jobb etter pandemien, mens de på den andre glemmer tallet som virkelig betyr noe. Lav arbeidsledighet er bra, men forteller ikke hele sannheten. Realiteten er at rekordmange nå står helt utenfor arbeidslivet. Over 600 000 personer. Og antallet vokser. Spesielt økningen i unge uføre er urovekkende. 

Utviklingen er med andre ord stikk i strid med hva en styrking av arbeidslinja skulle tilsi.

Antallet på uføretrygd øker. Og der Støre i valgkampen 2021 sa at Solberg-regjeringens politikk hadde feilet fordi kostnadene til uføretrygd hadde passert 100 milliarder kroner på statsbudsjettet, er utgiftene til uføretrygd økt med 25% til over 125 milliarder kroner siden regjeringsskiftet. 

Det er en enorm utfordring. Både for velferdsstatens bærekraft, men også for mange enkeltmennesker som blir stående utenfor viktige arbeidsfellesskap som gir mestring og fellesskapsfølelse. Om vi skal snu den utviklingen, nytter det ikke å sminke virkeligheten slik regjeringen gjør. 

Men politikken er viktigere enn retorikken. Samtidig som både statsministeren og arbeids- og inkluderingsministeren snakker på inn- og utpust om viktigheten av arbeidslinja, har det for denne regjeringen gått sport i å lukke dører inn til arbeidslivet: 

• Regjeringen har strammet inn adgangen til midlertidige ansettelser, som for mange er en vei inn til fast jobb. 
• Regjeringen har strammet inn i adgangen til innleie, som har resultert i at over 5000 som har stått utenfor og fått fast jobb i bemanningsbyrå, ble arbeidsledige.
• Regjeringen har vraket forsøket med arbeidsorientert uføretrygd, som kunne gitt flere unge uføre en fot inn i arbeidslivet. 
• Regjeringen har vraket inkluderingsdugnaden i offentlig sektor, som ga jobb til flere hundre mennesker med funksjonsnedsettelser eller hull i CVen.
• Regjeringen har underbudsjettert arbeidsmarkedstiltak og VTA-plasser, som tilrettelegger for at flere kan være i jobb med riktig tilrettelegging. 

Det er bare noen av mange eksempler på dører som stenges inn til arbeidslivet. Alle klare brudd med arbeidslinja. 

Daværende opposisjonsleder Støre sa i 2021 at «vi må gjøre mer av det vi vet virker». Da er det helt uforståelig å fjerne tiltak vi vet fungerer. Særlig all den tid regjeringen ikke har noen tanker om hva det skal erstattes med. Jeg sliter med å finne ett eneste tiltak denne regjeringen har gjennomført for å gjøre det mer lønnsomt å stå i arbeid fremfor å gå på trygd. 

Arbeidslinja er grunnmuren for velferdssamfunnet vi lever i. Folk må stå i jobb for å finansiere velferden, og det må bli flere av dem. Foreløpig har regjeringen brukt all sin våkne tid på å lukke dører inn til arbeidslivet, samtidig som trygdene økes. 

Det er i strid med alt arbeidslinja står for. Og alt vi bør kjempe for på 1. mai. Det viktigste vi kan gjøre er tross alt å gi flere muligheten til å gå i togene.