«Kor e alle helter hen? Stå opp igjen, Lenin kom tilbake.» (Jan Eggum)
– –
«Just when I thought I was out they pull me back in.»
La oss for anledningen legge den aldrende Michael Corleones berømte sukk i munnen på ingen ringere enn den for lengst avdøde Vladimir Iljitsj Uljanov, mer kjent som Lenin.
En god stund har den gamle kommunistlederen fått hvile nokså i fred i sitt bisarre mausoleum ved Den Røde Plass i Moskva.
Men nå, i Norge anno 2024, er han tilbake, 100 år etter sin død. I partiet som lenge har gjort betydelige bestrebelser for å gjemme ham bort.
Og det er ikke generasjonen som i sin tid ble oppflasket på Lenins læresetninger som nå hjemsøkes av Sovjetunionen-grunnleggerens slitne spøkelse.
Nei, Lenins spøkelse er manet frem av ungdommen. Den nye generasjonen. Partiets salt. Den nye nestlederen i Rød Ungdom har erklært at han elsker ham. Altså Lenin.
«Et kommunistisk kupp», ble det kalt det som skjedde sist helg, da Rødts ungdomsorganisasjon ble overtatt av en muligens hemmelig organisert gruppering som hevdes å kunne Marx’ og Lenins skrifter og teoremer på rams.
Selv blir jeg som har studert Rødts partihistorie både (lett) sjokkert og (litt) fascinert av dramaet som splitter den oppvoksende slekt i Rødt-rørsla.
Hør VG-podkasten Giæver & Gjengen.
Det er ikke så helt enkelt å bli klok på hva som egentlig skjedde da den forrige ledelsen valgte å marsjere ut av landsmøtesalen, og nektet å anerkjenne den nye. Karakteristikkene grupperingene imellom sitter svært løst.
Alle kaller de seg kommunister, men de som nå har makten i organisasjonen er noe mer hardcore, for å si det slik.
Ikke bare vil den nyvalgte RU-lederen at Rødt igjen må bli et ordentlig kommunistparti og stanse all flørt med sosial- og liberaldemokratiske posisjoner og troen på at parlamentarisk arbeid har særlig verdi.
Amrit Kaur, som hun heter, krever også stans i all våpenhjelp til Ukraina. Hun vil heller ikke fordømme Hamas, som hun avviser er en terrororganisasjon.
I dagens politiske klima troner begge disse sakene på toppen av den politisk ukorrekte kransekaken – for så vidt som et utslag av en «radikalisme» som nevnte Lenin i en av sine mer forsonende perioder kalte «kommunismens barnesykdom».
Alltid å ta de mest ekstreme posisjonene er en velkjent selskapslek på ytterfløyene, og garanterer oppmerksomhet og allmenn fordømming. Men det er egentlig ikke ville og opprørende posisjoner som er det mest interessante her.
Mer kan man lure på: Hvorfor blir stadig nye generasjoner forført av kommunismen, både de naive ideene, og enda mer ubegripelig – den totalitære, morbide og folkefiendtlige praksisen?
Partiet Rødt er et barn av forrige kommunismevekkelse. I 1969 marsjerte en betydelig andel medlemmer av SFs (nå SV) ungdomsorganisasjon SUF ut av landsmøtet med knyttnevene høyt hevet.
Tre år senere dannet de partiet AKP (m-l) – Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene).
Den gangen var det den aldrende kinesiske partibossen (og tyrannen) Mao Zedong som lyste opp stien og fikk hjertene til å bruse.
Nå for tiden er det ingen åpenbare fyrtårn av denne typen, men dagens kommunister har noe som 70-tallsvarianten ikke hadde – nemlig internett.
I årevis har det grodd en underskog på nettet, blant såkalte «tankies», opprinnelig et skjellsord rettet mot alle som jublet da sovjetrussiske tanks rullet inn i Sentral-Europa og stanset alle tilløp til liberaldemokratisk frihet (AKP var senere mot dette, siden deres støtte til Sovjet kun strakk seg til Lenin og Stalin).
Frilanseren Lasse Josephsen følger nøye med hva som skjer i internettets diverse politiske avkroker. Han ser parallellen mellom dagens «tankies» og den høyreradikale alt-right-bevegelsen. Og særlig Ukraina-krigen er en sak nettets venstreradikalere samles om, ofte fordekt som «humor».
Forståelsen av Ukraina og Zelenskyj som det slemme Vestens nikkedukker, lever i «beste» velgående blant enkelte Rødt-veteraner i bloggsfæren.
Men også blant dem som nå har fått fremskutte posisjoner i Rød Ungdom er det tendenser i denne retningen. I sosiale medier latterliggjøres ukrainernes motstandskamp, mens Russland beskrives som en «rik nabo» med gode hensikter.
Det er nesten som man ikke tror det man leser.
For Rødt, som med stort flertall på landsmøtet i fjor vedtok en uttalelse om at partiet «på det sterkeste fordømmer Russlands aggressive, folkerettsstridige angrep på Ukraina» – er dette, og alt som har skjedd i Rød Ungdom, særs pinlig.
Rødt har helt siden Bjørnar Moxnes ble partileder i 2012 gjort alt for å bli et seriøst og demokratisk partialternativ på venstresiden, med stadig løsere bånd til fortidens ytterliggående svermerier.
Denne strategien har mildt sagt vært vellykket. Fra å være et sært parti for de svært få, har Rødt fått stadig flere velgere og etablert seg på Stortinget. Jo mindre prat om Lenin og kommunisme, jo større nedslagsfelt blant norske velgere. Selvsagt.
Vi er flere som har gitt dem en smule ros for det de har klart å oppnå, tross den krevende historien. Partiets frontfigurer er dyktige og medievennlige, med en populistisk teft for strømninger blant folk flest.
Oppgjøret med den autoritære, antidemokratiske tradisjonen har vært ektefølt og reelt.
Da Moxnes rotet det til for seg selv, tok Marie Sneve Martinussen over, og Rødt har klart seg tålig bra tross det dramatiske lederskiftet.
Om en måned skal hun etter planen klappes inn som permanent leder – med stortingsrepresentant Sofie Marhaug som ny nestleder.
For disse to, og for Rødt-establishmentet i og rundt stortingsgruppen, er den leninistiske vendingen i Rød Ungdom som en guffen tyggisklyse under skoene. Det snakkes om behovet for en ny ungdomsorganisasjon, innenfor Rødt.
De vet samtidig at også andre deler av partiet fortsatt preges av AKP-arven, ikke minst i Oslo.
For partiets mest iherdige kritikere som aldri har kjøpt påstandene om at Rødt er noe helt annet enn AKP, leses «kuppet» i RU som et uttrykk for Rødts «egentlige» natur, som et autoritært prosjekt helt på utsiden av den norske folkeskikken.
Det er en ganske drøy lesning av tumultene, tross alt.
Les også: Rødt-lederen uttaler seg om Rød Ungdom-bråket: – Tatt sterkt avstand
Vi lever i en radikal og farlige tid der sannheter står for fall. I USA har ett av partiene blitt personkult rundt en åpenlyst autoritær presidentkandidat.
I Europa er ytterliggående partier på fremmarsj, selv i det lenge så trygge og stabile Tyskland.
Er det rom for slikt i Norge også? Og er det som skjer i bittelille Rød Ungdom et uttrykk for at presset mot det liberale demokratiet drar seg til også her?
Neppe. Til det er dette altfor sært og smått. Men det blir spennende å se hvordan moderpartiet behandler sine superradikale ungdommer fremover. Mye står på spill.
Ikke minst for Rødt.