Med få dagers mellomrom skulle jeg befinne meg på begge sider av det som en gang var koloniseringens brutale kretsløp. Plyndrere og de plyndrede.
Den ene dagen så jeg den indiske stormogulen Shah Jahan (han som bygget Taj Mahal) sin ring og vinglass utstilt i et monter i Victoria og Albert museet i London. Sammen med Buddha-statuer fra Taxila.
Den andre dagen var jeg i Taxila i Pakistan og så på tomrommet i veggene hvor Buddha-statuene ble ranet fra.
Det tvang meg til å tenke noen nye tanker.
En ting er uomtvistelig. Den britiske imperiet, det mektigste i sin tid, utarmet «kronen i juvelen» – India i nærmere to hundre år. Først gjennom East India Company og deretter gjennom direkte kolonisering.
Men, skal skattene kreves tilbake? Og, skal britene betale oppreisning slik stadig flere tar til orde for? Instinktivt er mitt svar en utvilsom ja.
For det stakk uventet dypt og inderlig da jeg sto med nesen klistret til montrene i museet i London og så på disse intime, uvurderlige gjenstandene en gang båret av mennesker som ligner på meg. Glass og utstyr, festklær som ligner på de jeg går med på Eid og 2000 år gammelt ørepynt som ligner på den min mor fikk til sitt bryllup.
Men jeg er likevel ikke lenger skråsikker på om alle de stjålne skattene skal hjem.
Selv om dette treffer nærmere enn jeg hadde ant. Faktisk mindre enn en halvtimes kjøretur fra min mors barndomshjem.
Taxila, eller Takshasila som det opprinnelig het ligger like langt fra mors Rawalpindi som Asker fra Oslo. Den er del av verdensarven, beskyttet av UNESCO. Jeg skulle snart forstå hvorfor.
Vi var på vei til det som en gang var en avansert sivilisasjon. Taxila var knutepunktet mellom tre handelsruter i oldtiden. Av grekerne kalt «Den kongelige hovedvei». Her møttes verdensreligioner som hinduismen og buddhismen og sivilisasjoner eldre enn dette. Før byen ble lagt i grus av hunere i år 5 etter Kristus.
Vi skulle til museet, men jeg insisterte på en omvei. Dharma-Rajika gravplassen, jeg klarte ikke uttale navnet. Enda vanskeligere var det å forestille seg stedet. Tilsynelatende en forholdsvis beskjeden struktur herjet med av vær, vind og plyndrere i over 2000 år.
Men den gjorde noe med meg i all sin enkelhet. Jeg forsto at jeg på en ubevisst og umerkelig måte hadde blitt påvirket av stadig drypp om at de «fjernkulturelle» er så usiviliserte. Særlig pakistanerne, i motsetning til europeere og nordmenn.
Og her sto jeg, i det som en gang var en avansert sivilisasjon.
Gravplassen foran meg hadde en gang oppbevart noe av det aller mest hellige for buddhister: Buddhas tann og aske. Den var pyntet med uvurderlige statuer av Buddha. Det var vannreservoar og avansert kjøkken og fellesvaskeri. Selvsagt var det det. Jeg hadde bare ikke helt forstått, før nå.
Nå står gravplassen ribbet tilbake. Skattene befinner seg blant annet i museer i England. Noen av skattene.
Men, det meste ikke. Det så jeg nå.
Buddhas tann er møysommelig bevart i det vesle museet i Taxila bygget i 1928, under britisk Raj. Antagelig ikke fordi britene var så omtenksomme, snarere fordi en tann ikke gjør seg helt i kronen til den britiske monarken. I motsetning til den sagnomsuste diamanten Koh-I-Noor.
Buddhistene fra verden over valfarter til stedet.
Og det er dette som gjør det vanskeligere å være entydig moralsk forarget.
Skattene var tapt i tusenvis av år. Det er den britiske Sir John Marshall som er ansvarlig for med omsorg å ha gravd frem denne delen av verdensarven.
Det er ham du møter først, før du entrer selve museet. Pakistanerne erkjenner bidraget, de har satt opp kontormøblene hans, et portrett og et skilt som lyder:
«Til minne om Sir John Marshall». Det er raust av dem som er blitt plyndret.
Hadde indere og pakistanere klart å finne frem og bevare egen arkeologisk arv? Antagelig ja, om enn mye senere.
Men, jeg har mine tvil. Den uvurderlige arven har smuldret bort flere steder i Pakistan. I India er det stadige eksempler på vandalisme og forsømmelse, særlig av historiske steder bygget av de muslimske mogulske keiserne.
Det finnes hindunasjonalister som krever destruering av Taj Mahal fordi den angivelig er bygget på stedet hvor det tidligere skal ha vært et tempel.
Og vi vet hva som skjedde med de flere tusen år gamle Buddha-statuene og andre kulturminner i Afghanistan og Syria. De ble ødelagt av fanatiske islamistiske terrorister.
Alt dette tatt i betraktning, frister det å plassere Taj Mahal i en monter i et museum i London. Det går ikke, men det er kanskje like greit at Shah Jahan sin hvite ring ligger der den ligger?
Britene og vesten fylte egne lommer, men de gjorde også en avgjørende innsats for bevaringen av verdensarven.
Men før det er verdensarv, er det arven til indere og pakistanere.
Ved å fjerne mange av de viktigste gjenstandene, har man også fratatt folket deler av dets stolteste historie.
Behold diamantene, tenker jeg, men gi oss tilbake det mest verdifulle: historien uttrykt gjennom kunstverk som praktfulle malerier og tegninger, tepper og tremøbler og klær og utstyr.
De tingene som viste våre forfedres virkelige dannelse og potensial.
Det er det jeg tenkte der jo sto og så på en flere tusen år gammel klappstol på museet i Taxila. Den ble altså laget en halvtimes kjøretur fra der mor vokste opp.
Den var ikke besatt med diamanter, men den gjorde meg likevel stolt over egen kulturarv. Jeg ble rakere i ryggen. Det er her, i en av sivilisasjonens vugger jeg har mine røtter.
