historiker i den liberale tankesmien Civita
I sesong to av den norske politiske thrilleren «Furia», stifter vi nok en gang bekjentskap med en undercover-PST-agenten som utgir seg for å være en rasende og fortvilet høyreekstrem internettdronning.
Serien er et dypdykk ned i de mørkeste formene for høyreekstremt og høyreradikalt tankegods.
På et vis kan serien også forstås som en kommentar til hatet mot Arbeiderpartiet og et varsel om at vi ikke må glemme de ideologiske motivene bak Utøya-terroren.
Her får vi ondsinnede høyreradikale konspirasjoner og massiv terror mot Pride og alt som ligner på «woke».
Radikaliseringen er ønsket, dyrket og økonomisk støttet av de som tjener penger og politisk gevinst på demokratiets svekkelse.
Serien gir også innblikk i en høyreekstrem dagsorden som langt på vei samsvarer med talepunktene til det mer moderate ytre høyre i den såkalte kulturkrigen.
Men hvor «realistiske» er disse fremstillingene? Bør vi være redde?
Den som har en krystallkule, vil kanskje si at det er de identitære og deres omland vi bør holde ett ekstra godt øye med i tiden som kommer.
Den identitære bevegelsen er et nettverk av aktivister som mobiliserer mot globalisering, immigrasjon og islam i Europa.
De ynder å fremstille seg som «etnopluralister», under det tilforlatelige mottoet «retten til å være forskjellig».
I virkeligheten er dette en dårlig skjult måte å si at man er mot rase- og kulturblanding.
En av dens fremste ideologer er franskmannen Guillaume Faye, som omtales som en «pan-europeisk konservativ revolusjonær».
Den observante leser vil kanskje stusse over motsetningsforholdet mellom «konservativ» og «revolusjonær», men nettopp denne litt merkelige legeringen er i kjernen av høyreradikalismen.
Mens kommunistene vil ha revolusjon for å føre samfunnet flere kvantesprang fremover, vil ytre høyre ha revolusjon for å gå «tilbake i tid», slik at den naturlige orden, befolkningssammensetning og kristne verdier som er gått tapt i liberale samfunn, kan gjenopprettes.
Dette kan kalles reaksjonær kulturpessimisme, altså en forestilling om at hele vår sivilisasjon og all dannelse er råtnet på rot, fortært av liberalisme, innvandring og «kulturmarxisme», og at det eneste som kan redde sivilisasjonen er et dramatisk brudd med nåtiden.
Oppskriften er altså, i større og mindre grad, å brenne ned og bygge opp fra grunnen av. Denne radikalt konservative kulturpessimismen går som en rød tråd gjennom hele den illiberale høyresiden.
Les også: Skuespillerduo klar for ny sesong: – Laget noe som er skremmende
Man behøver heller ikke å kle seg som en slask for å være fascist. Uttrykket «designer-fascisme» eller «Gucci-fascisme» illustrerer hvordan fascisme, med sitt øl- og gammel gubbe-rykte, ble justert for den dannede middelklassen i byene.
Slikt har det ikke blitt mindre av med årene. Å være ytre-høyrekontrær er blitt hipt. Det er frekt og freidig å ikke lytte til vedtatte sannheter, det er sexy å tale politisk korrekthet og «woke-propaganda» midt imot.
Alt dette vet ytre høyre og trekker de unge til seg som fluepapir. Særlig lederen av franske «Nasjonal samling», den 29 år gamle Jordan Bardella, har gjort stor suksess hos de unge. Bardella fremstår som en arketypisk millennial – pen, veltalende, morsom og en mester på TikTok.
Problemet til de identitære er at de knapt er målbærere for en folkebevegelse. Men i «Furia» får vi et slags svar på det også. Terroren i serien er ment for å skape kaos og akselerasjon av polarisering og konflikt i samfunnet (kulturkrig på speed).
Dette tankegodset er en gjenganger i mange radikale miljøer, som ved stormingen av Kongressen i januar 2020.
I Tyskland er det snart duket for flere rettssaker mot den såkalte «Riksborgerbevegelsen». Den vanvittige tiltalen lyder på forsøk på en fascistisk maktovertagelse.
Dette er en solid bevæpnet høyreekstremistisk gruppering med mer enn 20 000 medlemmer, hvorav en god del er tilknyttet den tyske sikkerhetstjenesten og andre institusjoner i hjertet av det tyske demokratiet.
Den er uttalt antisemittisk, de benekter Holocaust, de er (selvsagt) rasister og de har som mål å oppløse det moderne Tyskland og gjenopprette Det tredje riket.
En av de tiltalte er tidlige høyesterettsdommer og har sittet i Forbundsdagen for det høyreradikale partiet AfD.
Marine Le Pen, som har gode sjanser til å bli Frankrikes neste president, har hyllet Putin som en patriot som ville «forsvare verdiene til den europeiske sivilisasjonen.»
Putin-apologien stikker dypt i store deler av det europeiske ytre høyre. Og den handler i hovedsak om et felles fiendebilde (den liberale orden) og en (tilsynelatende) felles kulturpessimisme. Derfor finner Putin gjenklang når han – av alle ting – advarer oss mot «woke».
Putin anklager Vesten for å «bevege seg mot satanisme» og for å «lære barn om seksuelle avvikelser». Han hevder at «vi kjemper for å beskytte våre barn og våre barnebarn fra dette eksperimentet for å forandre deres sjel.»
Kanskje bør vi se til de noe mer moderate, til de høyreradikale, for å finne den virkelige institusjonelle trusselen mot demokratiet? I «Furia» blir slike bevegelser beskrevet som (utilgivelig) naive tilretteleggere, som nyttige idioter, for høyreekstreme og russisk innflytelse.
Også den illiberale nasjonalkonservative høyresiden ser for eksempel på «woke» som et organisert, fiendtlig angrep på gudfryktige tradisjoner, familieverdier, nasjonens frihet og dens stolte historie.
Ytre høyre har alltid stått i det samme basketaket om kulturelt hegemoni, de har alltid kjempet mot et «woke»-spøkelse.
De har alltid kjempet mot modernitet og frihet, mot liberalisme, mot minoriteters rettigheter, mot kvinners stilling i samfunnet, mot seksuell frigjøring, for Gud, mannen og fedrelandet.
Å lage undergangsdramaer om svikefulle eliter og gemene sammensvergelser har sin pris. Dette ser vi i serien.
De høyreradikale partiene er demokrater på en betingelse. I stedet for vold søker de makt med demokratiske virkemidler, mens de samtidig er drevet av autoritære ambisjoner.
Vi finner dem i nær sagt de fleste vestlige land.
I motsetning til den tradisjonelle konservatismen, er dette politiske krefter som ikke ser seg tjent med å holde nasjonen samlet, verne institusjonene eller å regjere med sentrum som utgangspunkt.
Det illiberale populistiske rasjonale er basert på polarisering og på at institusjonene og mediene skal mistenkeliggjøres og demoniseres. De har lite å hente på ansvarlighet og moderasjon. De tjener på akselerasjon.
Det «Furia» får frem, er at det er farlig å røre i den brune gryten. Den som stirrer ned i avgrunnen, før eller siden vil oppleve at avgrunnen stirrer tilbake.
Beskjeden til den aktive (unge) kulturkrigeren der ute er: Vær forsiktig med hva du ønsker deg.
«Furia» sesong to er produsert av Monster Scripted og Viaplay Studios, og har premiere den 19. april på Prime Video Nordics.