Meninger: Venstresiden bør få tilbake selvtilliten i møte med unge menn

Det ikoniske bildet «Hele folket i arbeide» fra 1933 brukes gjerne som et symbol på 1. mai.

Sentralt i plakaten står en sterk fyr i arbeidsklær og hammer i hånden. Plakaten idealiserer ikke bare arbeideren som kraften i samfunnet, men også en tid da arbeidslivet var mannsdominert.

I mye av arbeiderbevegelsens historie har menn utgjort flertallet på venstresiden, mens kvinner stemte mer konservativt.

I 1969 hadde Arbeiderpartiet flere mannlige enn kvinnelige velgere.

I dag er det snudd opp ned. Kvinner stemmer mest på venstresiden, mens menn stemmer mest på høyresiden.

Endringene begynte på 1970-tallet da kvinnene gjorde inntog i arbeidslivet, nå ser vi en eskalering i kjønnsgapet blant unge velgere.

Er det mennene som har forlatt venstresiden eller venstresiden som har forlatt mennene? Svaret er sannsynligvis en kombinasjon av begge deler.

Det kjønnsdelte arbeidslivet, hvor kvinner i stor grad dominerer offentlig sektor og menn privat sektor, er en del av forklaringen, men ikke hele forklaringen.

Kjønnsgapet skyldes ikke kun interessepolitikk, men også verdier og identitet.

De siste tiårene har partier på venstresiden vært flinke til å snakke om kvinner, innvandrere og seksuelle minoriteter, noe som har vært både nødvendig og riktig.

Men underveis har de glemt mennene, og da særlig unge menn. De kjenner seg ikke igjen i fortellingen om menn som en privilegert gruppe når de ser at jentene gjør det bedre på skolen og på flere andre områder.

Her er det lurt å lytte.

Utenforskap og marginalisering er samtidig ikke ord mange menn ønsker å assosieres med.

«Jeg savner at gutter blir mer oppfordret til å ta styring i sitt eget liv», skrev samfunnsdebattant Milan Aran i VG nå nylig.

«Vi er ikke ofre. Å ta på oss offerrollen blir som å gjøre oss til tapere før spillet har begynt», tilføyde Even Hallås i samme avis.

Denne responsen på Mannsutvalgets rapport «Likestillingens neste steg» handler om at menn må ta ansvar for sine egne liv og unngå offerrollen.

Det er bra å sette søkelys på plikt og ansvar. Det står ikke i motsetning til at menn vil være en del av fellesskapet.

Venstresidens budskap kan derfor nettopp handle om ansvar. Både for å gjøre noe med din egen situasjon, men også for å stille opp for andre.

Når du står opp mot mobbing, seksuell trakassering eller rasisme, så tar du ansvar for vennegjengen.

Når du betaler skatt, så tar du ansvar for å betale tilbake til fellesskapet. Du har ikke lyst å være han kompisen som aldri vippser tilbake.

Når du fagorganiserer deg, så tar du ansvar for hele laget på jobben.

Det er en selvfølge for venstresiden å ta utenforskap på alvor. Sosial ulikhet rammer unge menn hardt. Spesielt på skolen der gutter i større grad enn jenter sliter med skoleprestasjoner eller faller helt fra.

Som Mannsutvalget (som medforfatter Sylo Taraku har vært en del av) påpeker, har dette store konsekvenser senere i livet. Klarer man ikke å gjennomføre utdannelsen øker sjansen for at man ender opp ensom og uten familie.

Det kan føre til depresjoner og andre helseproblemer.

Dessuten må vi unngå fremmedgjøring og demokratisk utenforskap. Hovedproblemet er ikke at unge menn ikke stemmer på venstrepartier, men at altfor mange av dem ikke stemmer i det hele tatt fordi de har mistet tilliten.

Det er ille at gapet mellom gutter og jenter øker også når det gjelder demokratisk deltagelse.

Polarisering mellom menn og kvinner som en type identitetspolitikk er temmelig meningsløs. Menn og kvinner har langt flere felles interesser enn ulike interesser.

For et bra arbeidsliv, for sikkerhet og fred, for en jord som er levende for etterkommerne våre. Og for likestilling anno 2024.

Det er et paradoks at et likestilt samfunn som Norge har et så kjønnsdelt arbeidsliv. Vi må ikke på toppen av det også få et kjønnsdelt politisk landskap, med kvinner og menn som stemmer på sine respektive partier.

Venstresiden har egentlig ingen grunn til å ha dårlig selvtillit i møte med disse utfordringene. Det aller meste av betydningsfull likestillingspolitikk har kommet fra venstresiden.

Det er kanskje ikke så rart, siden troen på politikk er større på venstresiden.

Pappaperm og barnehageløft er begge bra for menn og kom fra venstre. Begge de to mannsutvalgene er nedsatt av en Ap-regjering (det første kom allerede på 80-tallet, ledet av Jens Stoltenberg).

Mannsutvalget foreslår politikk som mer fleksibel skolestart, mer praktisk skole og mer lærlingplasser. Her er det bare å gå i gang.

Les også: Det svakelige kjønn

Også tradisjonell fordelingspolitikk er likestillingspolitikk. Har du det bra på jobben og en lønn og leve av er sjansene større for at du lykkes i livet og får det bra med det motsatte kjønn.

Et av forslagene fra Mannsutvalget er å etablere et trepartssamarbeid for bedre arbeid-familie-balanse i mannsdominerte bransjer.

En bra neste steg ville være at hvert parti på venstresiden utnevner en mannspolitisk talsperson.

Disse vil ha særskilt ansvar for å følge opp politikken på hele bredden av området som handler om menns likestillingsutfordringer og menn plass i fellesskapet, på samme måte som de til nå har hatt ledere for kvinnenettverk eller kvinnepolitisk utvalg.

Venstresiden må ikke glemme balansen mellom fellesskap og personlig ansvar uttrykt gjennom budskapet som alltid har vært en del av arbeiderbevegelsens 1. mai-feiring: «Gjør din plikt, krev din rett».

Noen ganger kan det altså være bra å gå tilbake til det grunnleggende.

God 1. mai!