medieviter og forfatter av boken «Skjermtid: Krisehjelp for frustrerte foreldre»
Å være stresset for skjermtid i hjemmet er en av de vanligste bekymringene man kan ha som forelder. Det er ikke så rart. Vi bombarderes av overskrifter om mulige skumle effekter.
I slike tider trenger foreldre gode råd for å være trygge voksne. Det er ingen liten oppgave. En skal klare å sette fornuftige grenser, lære ungene å oppføre seg på nett, og lære dem hvordan de skjermer seg fra risiko.
Og ikke minst forsøke å få til en hverdag som ikke ender i krangel og konflikt fordi ungene nekter å legge fra seg nettbrettet for å bli med utendørs.
Det er ikke mye hjelp å få fra mediedebatten, som nå preges av forslag om aldersgrense på sosiale medier, samt aldersgrense på smarttelefoner.
For all del, begrensninger er nødvendige. Barn klarer ikke regulere dette selv, og trenger støtte til å trene opp selvregulering.
Det er litt som mat. Det er sjeldent foreldre som slipper de små løs på kjøkkenet og sier «spis det du vil!». På samme måte er det klokt med klare rammer for skjermbruk i hjemmet.
Problemet er at både barn og voksne trenger mye mer enn aldersgrenser og begrensninger.
Les også: Takk, mobiltelefon!
Det aller viktigste du gjør som forelder i skjermenes tid er nemlig ikke å ha stålkontroll på tidsbruken, men at du involverer deg i og starter en samtale med ungene om deres digitale liv så tidlig som mulig.
Du skal bygge bånd og tillit. Tilliten kan bli livsviktig senere i oppveksten, men den dyrkes ikke frem hvis foreldrerollen begrenser seg til å være en streng grensevakt for skjermbruk.
Da jeg jobbet med min nye bok, som kommer ut neste måned, kom jeg over en statistikk som overrasket meg: Kun en tredjedel av norske barn og ungdom velger å gå til foreldrene sine dersom de opplever noe ubehagelig på nett.
Her har altså foreldre en lang vei å gå, og et ensidig fokus på begrensninger vil ikke dyrke frem barn som kommer til deg når de opplever noe vanskelig.
Om ungen tror du kommer til å bli sint, ta fra dem mobilen eller at du kommer til å frike helt ut, minsker det sjansen for at de tar opp det vanskelige med deg.
Derfor er du nødt til å ha flere samtaler enn de som handler om grensesetting, og derfor bør den offentlige debatten handle om mer enn begrensninger.
Å innføre en aldersgrense gjør ikke at vi slipper unna de vanskelige samtalene. Det tar lang tid å gjøre et barn klar for en smarttelefon, og de pratene bør starte lenge før den nye iPhonen ligger i hendene på poden.
Derfor er det problematisk at Helsedirektoratets råd for skjermtid er så knappe, og kun handler om nettopp tidsbegrensninger.
Mine tre tips er:
- Kast stoppeklokke-mentaliteten ut av vinduet. Faktisk vil jeg si at du ideelt sett bør bruke ti prosent av energien din på å sette noen fornuftige grenser, og sørge for at de overholdes. De resterende nitti prosentene bør gå til å samtale, veilede, gi råd, lytte og forhandle.
- Prat med ungene om deres digitale liv så tidlig som mulig. Jo tidligere, jo bedre. For dersom en ikke er i gang tidlig – når skal en da egentlig starte? Når det skjer noe alvorlig? Det er jo akkurat da en trenger den tilliten og kapitalen en burde ha bygget opp gjennom årevis med små og store samtaler.
- Skjermbruk er ikke bare et onde. Det er også et sted for inspirasjon, læring og opplevelser barn og voksen kan ha sammen. Men slike gode opplevelser får du vanskeligere tilgang til dersom du ikke involverer deg i ditt barns digitale liv fra første stund.
Foreldre må tenke lengre enn myndighetenes råd om tid bruk på skjerm. Rådene er velmente, og basert på en «føre var»-holdning.
Frykten er at all skjermtiden skal fortrenge alt det andre viktige i livet, som å leke med venner, søsken og foreldre, være ute i naturen, få beveget seg fysisk og så videre.
Les også: Livet på internett handlar om meir enn berre helse!
Klarer du å oppnå en balanse her, kan du endre fokus fra «tid brukt» til hva ungene faktisk bruker tiden på.
For eksempel bør du sørge for at det de ser på eller spiller er kvalitetsinnhold. Du bør også sørge for at mer av skjermtiden blir delte familieøyeblikk, heller enn at alle i familien sitter i isolasjon på hver sin skjerm.
Dette er ikke lett, og å finne skjermbalansen i hjemmet er en utfordring norske foreldre står midt i hver eneste dag.
Min utfordring til Helsedirektoratet og myndighetene er derfor: Lag noen skikkelige, utfyllende råd om skjerm.
Vi trenger mer enn tidsgrenser og aldersgrenser.