Meninger: Arven etter Mathilde Hellum

Første gang jeg møtte Mathilde ble jeg blåst av banen. Jeg møter så mange fine folk gjennom jobben min, men Mathilde var spesiell.

Hun minnet meg om Pippi Langstrømpe, sterk og snill.

Hun forklarte meg på en måte som utrettelige studier av barns rettigheter ikke var i nærheten av å formidle med samme innstendige kraft:

Om hvorfor offentlige myndigheter må lytte til barn, sikre deres autonomi som hele, ekte mennesker som må få være i sentrum av sine egne liv, og at hjelpetjenestene derfor må innrette seg rundt barna, og ikke motsatt.

Mathilde hadde så mange ressurser.

Hun gjorde et enestående arbeid gjennom mange år sammen med de andre dyktige proffene hos Forandringsfabrikken med å presentere kunnskap fra barn i barnevernet og styrke rettighetene til barn som av ulike grunner havnet i «systemet».

Som proff møtte hun statsministeren, stortingspolitikere, fagfolk og studenter over hele landet.

Hun minnet oss om at disse ungdommene har enorme ressurser som må dyrkes og fremmes.

Det var derfor ingen overraskelse da hun ble valgt til å lede ungdomsutvalget som skulle skape en viktig del av kunnskapsgrunnlaget til utvalget som skulle se nærmere på nettopp institusjonsbarnevernet.

Det var første gang et utvalgsarbeid var organisert på denne måten, og utvalget lente seg, i sin klokskap, tungt på innspillene fra ungdommene, med Mathilde i spissen.

Livsviktige perspektiver, fra levde liv.

Mathilde presenterte selv ungdomsutvalgets syn da utredningen ble overlevert til to statsråder, til gode tilbakemeldingene fra fagpersonene og politikerne som hun gjennom sitt arbeid hadde nådd.

For sånn var Mathilde.

«Instukids» griper som en klo i magen.

Den beskriver hvordan barn og unge på barnevernsinstitusjoner eksponeres for rus for første gang, og hvordan rusbruken eskalerer på institusjoner som jo egentlig er der for å hjelpe dem og beskytte dem mot blant annet det.

Barnekonvensjonen er den eneste av menneskerettighetskonvensjonene som sier noe eksplisitt om rus.

Den peker på at myndighetene har klare forpliktelser til å beskytte barn mot skadelig rusbruk. Serien viser det motsatte.

Et system som eksponerer barna for rusen de egentlig er forpliktet til å beskytte dem mot.

Det er stor kompleksitet i dette, for rus er aldri bare det. Rus er smerteuttrykk, pleide Mathilde å si.

Derfor må voksne alltid se etter barnets ressurser og ikke det som er feil, så barna aldri føler at de er problemet.

Det gjøres mye godt faglig arbeid på feltet, men serien viser alt som ikke virker.

Dette krever sammensatte løsninger og virkemidler.

Mathildes visjon var å bidra til nettopp dette, og kanskje særlig til forståelsen av hvordan barns smerteuttrykk må møtes med hjelp som faktisk hjelper, med barnet i sentrum, lyttende til deres erfaringer, som piloter og ikke passasjerer i sine egne liv.

Ungdomsutvalget fremmer mange kloke anbefalinger, som alle bør lese seg opp på.

I den endelige NOUen er det fremmet 50 anbefalinger til myndighetene om hvordan barneverninstitusjoner må styrkes.

En av anbefalingene er å flytte ansvaret for behandling av barns ruslidelser fra barnevernet til helsevesenet, på samme måte som for voksne.

Vi i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har pekt på at hjelpetilbudet til barn med kombinerte rusproblemer og psykiske lidelser har store svakheter.

Dette kan bryte med barnekonvensjonens krav, både til å beskytte mot narkotika, og myndighetenes plikt til å sikre retten til helse. Det haster å bedre dette.

I serien ser man hvordan Mathilde stolt, etter å ha lagt frem ungdomsutvalgets rapport, løper etter daværende helseminister Kjerkol for å avkreve hennes bekreftelse på at rapporten vil følges opp.

Etter å ha lykkes med også dette, gliser hun bredt og sier: «man må holde litt vakt, så de ikke slipper unna».

Mathilde døde i november i fjor og er ikke lenger her for å ta den vakten.

Den må alle vi andre ta.

Vår oppfordring til helseminister Vestre er å legge barneinstitusjonsutvalgets utredning øverst på statsrådspulten, aller helst ved siden av et bilde av Mathilde.

Barne- og familieminister Toppe har alt lovet i Mathildes begravelse å videreføre hennes arbeid.

Men vi håper at begge noterer på en gul lapp hennes viktigste påminnere: Om å samarbeide med barn for å sikre et reelt bedre helsetilbud, om å sikre at institusjoner kjennes som trygge hjem for barn, og om å sørge for at barn får hjelp som føles mer nyttig, så de kan føle seg mer verdt som mennesker.

For om det er noen barn som trenger nettopp det, så er det barna på institusjoner, hører vi henne si innstendig.

Og ikke minst, minner Mathilde oss om at barn på institusjoner er vanlige barn, men som ofte er utsatt for mye vondt.

De trenger vanlige voksne, aktiviteter og relasjoner, og å ses på som mennesker med verdi.

Fordi det avgjør hvilket syn de har på seg selv, for å finne sin plass i samfunnet, slik Mathilde fant sin, den altfor korte tiden hun fikk leve.

Det skylder vi henne å aldri slutte å jobbe for.