Så var vi der igjen. Mannen – den glemte halvdelen i det stolte likestillingslandet Norge er atter sendt til utredning. Det står nemlig bare sånn passe til med oss gutter og gubber.
Og vi er ikke lenger flaue for å si det høyt.
Mens kvinnene dominerer de positive statistikkene, dilter nemlig mannen stadig lenger etter, dukknakket og tappet for den selvfølgelige, rakryggede autoritet han en gang hadde.
Spisst formulert: Er han, vi, i ferd med å bli overflødige?
Alle snakker om mannen nå. Høyresidens fremadstormende ynglinger Simen Velle og Ola Svenneby har tatt en tydelig lederposisjon i kampen om «gutta».
Venstresiden forsøker som best er å følge opp, men er havnet på defensiven.
Er gutte- og mannedebatten vår tids distrikts- eller bompengedebatt? Altså en sak som potensielt kan bikke det kommende valget i den ene eller den andre retningen?
Det kan være at det faktisk er det.
For det er utvilsomt grunn til bekymring og kummer. Guttene presterer betydelig svakere på skolen. Mens 10. klasse-jentene i 2023 fikk 44,5 grunnskolepoeng i snitt, karret guttene seg så vidt over 40.
På videregående faller langt flere gutter av. Noe som igjen viser seg i tallene for høyere utdanning. Seks av ti studenter på norske universiteter og høyskoler er jenter.
Også på helsefeltet står det relativt skralt til. Menn lever kortere enn kvinner. Vi får oftere kreft, og flere menn dør av sykdommen. Noe av grunnen kan være at menn sjeldnere enn kvinner oppsøker lege.
Vi er også langt mer utsatt for barnløshet, vold, rus, ensomhet, ulykker, psykisk uhelse og selvmord. 93,5 prosent av alle innsatte i norske fengsler er menn.
Som om ikke dette er håpløst nok: «Gutta» bryr seg mindre enn jentene når det gjelder å påvirke samfunnet de lever i. Bare 59 prosent av menn mellom 20 og 24 stemte ved forrige stortingsvalg. 70 prosent av de yngste kvinnene valgte å velge.
Så jo da, det er behov for en enda en mannsutredning – for øvrig oppnevnt av Arbeiderparti-statsråd – den fjerde på 35 år.
Mannsutvalget mener fortellingen om likestillingsfyrtårnet Norge er moden for, om ikke revisjon, så iallfall utvikling.
Tittelen på sluttrapporten deres er megetsigende: «Likestillingens neste steg».
Vi må altså videre. Og for å oppnå det må perspektivet i den norske likestillingsforståelsen endres.
«Likestillingsutfordringer kan ramme alle kjønn», fastslår utvalget. Og selv om frasen «alle kjønn» gjerne er noe som setter fyr på debatten, kanskje særlig blant kranglevorne menn, så er det i aller høyeste grad et sunt blikk.
Det kan aldri bli «for mye likestilling». Det ligger i begrepets semantikk at likestilling oppstår når begge (unnskyld, alle) kjønn har samme muligheter og, ikke minst, rettigheter.
Ett av forslagene deres er å gjøre den såkalte formålsbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven kjønnsnøytral.
På et symbolsk nivå kan det bidra til en mer reell forståelse av hva likestilling faktisk betyr.
Mye har blitt bedre siden denne tankegangen begynte å få feste etter de forrige rundene med mannsproblematisering, noe årets utvalg også understreker.
I familielivet, for eksempel, nærmer likestillingen seg – ikke minst når det gjelder menns deltagelse i ungenes liv.
Fedrekvoten er en av de viktigste politiske seirene for landets pappaer noensinne, og utvalget foreslår – kanskje noe idealistisk – en todeling av en noe utvidet foreldrepermisjon.
Også for skilte fedre er mye endret. Åtte prosent av barn av skilte foreldre levde med delt bosted i 2002. I dag er tallet 40.
Også i det daglige er vi menn mer aktive i heimen, selv om kvinnene fortsatt bruker til dels mye mer tid på de «kjedelige» oppgavene enn oss.
Sånn bør det jo ikke være.
Selv har jeg vært (gutte-) far i snart 22 år, og ser med en blanding av beundring og medynk på alle de unge fedrene som suser forbi i retning skoler og barnehager, gjerne på sykkel, alltid iført korrekt beskyttelsesutstyr.
Om jeg må få si det: De ser lykkelige ut. Men også lengselsfulle.
Mannsrollen er ikke som på 1950-tallet. Heldigvis, og takk og lov. Likestillingspolitikken og -mentaliteten har vært en velsignelse for kvinnene, og etter hvert også for svært mange menn.
Men utfordringene står likevel i kø.
Hør VG-podkasten Giæver og gjengen.
Blant tiltakene som nok vil skape en viss furore, er forslaget om fleksibel skolestart – altså at gutter kan begynne et år senere. Dette ble også foreslått av Stoltenberg-utvalget i 2019.
Selv er jeg skeptisk. Det kan fort skape nye stigma rundt gutterollen – at guttene våre liksom har litt tyngre for det enn de muligens i overkant pliktoppfyllende og skikkelige jentene.
Men ethvert samfunn er avhengig av den kreative galskapen som ligger i det utemmede og ikke-disiplinerbare. Skolen må finne ut av det med de viltre stakkalungene.
Utvalgets noe generiske forslag om «en mer praktisk og variert skolehverdag» er derfor fornuftig.
Ellers er det som alltid de små stegene som gjelder, og som så ofte før i utvalgssammenheng svever Supperådets leder Balle Clorin over vannet også denne gangen.
Min favoritt blant de foreslåtte tiltakene er dette: «Mannsutvalget foreslår å sette ned et mannshelseutvalg.»
Det er jo derfor vi har utvalg. For at de kan foreslå nye.