Meninger: Talentutvikling blir talentavvikling

VGs glitrende artikkelserie om ulikhet i Oslo-fotballen engasjerer mange. Men hva er de underliggende mekanismene bak ulikheten?

Basert på vår og andres forskning vil vi peke på tre relaterte faktorer som driver fram klasseforskjellene i fotball.

For det første: Sorterer vi talent på barns eller voksnes premisser? Trener du et lag som vinner en barneturnering, har du antakelig gjort alt feil, for du må som regel toppe laget for å vinne.

Ungdomstrenere med ambisjoner må vise til noe for å rykke opp i trenerhierarkiet. Resultater er målbart, og dermed noe å slå i bordet med. 

Da Sverige vant U21-EM i 2015, sa den svenske idrettsforskeren Tomas Peterson at det var det verste som kunne skje. Man ble forledet til å tro at man hadde gjorde alt riktig, mens man egentlig hadde gjort det meste feil. Triumfen satte talentutviklingen 50 år tilbake, hevdet han.

Talentidentifisering i ung alder har nemlig lite for seg. Man bryter opp kompisgjenger, lag forvitrer, og barnas idrettsglede erstattes med stress og press.

Peterson foreslår å fjerne alle U-landslag. I beste fall er de kun utgiftsposter, i verste fall er de kontraproduktive.

Nesten alle barn i Norge er innom organisert idrett. Omtrent én promille av dem når toppnivå. Hvorfor skal idretten drives på en måte som tilrettelegges for denne promillen, på bekostning av de andre 99,9 prosentene?

Idretten har på mange måter en paradoksal målstruktur. Den skal være inkluderende og brobyggende, men samtidig er den i sitt vesen basert på konkurranse og rangering, som virker ekskluderende.

Mye av debatten om barneidrettsbestemmelser og topping handler derfor om når overgangen til en mer «ekskluderende» idrett bør skje.

Forskningen viser at det selv blant tenåringer er umulig å spå hvem som blir best. Den relative alderseffekten viser til at sjansen for å nå toppnivå betinges av når på året man er født.

Hør VG-podkasten Giæver og gjengen.

I gjennomsnitt er det betydelige modningsforskjeller mellom en tiåring født i januar, og en som er født i desember. I fotball er barn og unge født tidlig på året kraftig overrepresentert på de yngre landslagene.

En slik sorteringslogikk vil både i skole og idrett føre til at både «talentene» (de som er mest modne, har lest flere bøker eller spilt mer fotball enn de andre) og de som danner baktroppen når sorteringen skjer, skal få utfordringer på sitt nivå.

Problemet er at de «talentfulles» forsprang i så fall øker i takt med tilpasningene.

Å plukke talenter tidlig blir slik en selvoppfyllende profeti: De som ble utvalgt ble kanskje best, men de ble det fordi de ble satset på, ikke fordi de hadde størst potensial i utgangspunktet.

Tidlig selektering er derfor å sløse med talent. Man satser kun på de som selekteres. Dette fører til frafall blant dem som ikke selekteres. Og de som ikke velges, er ofte fra stedene med dårligst fasiliteter, som østkanten i Oslo.

For det andre: Fotballen profesjonaliseres og blir mer «alvorlig». Det spilles året rundt på undervarmede baner. Trenerne er utdannet og lønnet.

Det finnes et marked for dette som øker kostandene og dermed ulikheten. Det dukker opp private aktører som organiserer motiverte og velbemidlede barn og unges trening.

Talentjaget griper om seg stadig lenger ned i aldersklassene. Eliteklubbene får utdanningskompensasjon hvis de henter talenter fra nærområdet tidlig.

I verste fall belønnes dermed arbeid som mange forskere mener er kontraproduktivt.

For det tredje: Frafall er tydelig koblet til sosial ulikhet og skjer i det stille. På et foreldremøte hvor flertallet har romslig økonomi, blir man fort enige om å unne seg både betalte trenere og treningsleir i Barcelona.

Å stille spørsmål ved dette kan være stigmatiserende. Frafallet skjer som et stille farvel.

Slikt systematisk frafall påvirker også sammensetningen i den gjenværende gruppen. Den blir i gjennomsnitt stadig mer ressurssterk etter hvert som de mindre ressurssterke slutter.

Ved neste korsvei blir man enige om tiltak som øker kostnadene ytterligere. Prosessen er selvforsterkende: De gjenværende blir en stadig mindre og mer homogen gruppe.

Slik forskyves gradvis grensen for hva som oppfattes som rimelig pengebruk.

Fotball er blitt som langrenn. Skogens slitere dominerte fram til 1960-årene. I dag kommer svært mange fra Oslo vest eller fra middelklassestrøket Byåsen i Trondheim. Den samme øst–vest-forskyvningen ser vi i fotball.

Gresset er grønnere i Oslo vest fordi profesjonaliseringen er kommet lenger.

Det er ikke overraskende at vestkantungdom er overrepresentert alle steder hvor seleksjon skjer: De kan trene mer, på bedre baner, med (i hvert fall på papiret) bedre oppfølging. Det samlede gapet blir betydelig.

Siden vi ikke kan vite hvem som har potensial til å lykkes, burde vi ta vare på alle motiverte så lenge som mulig. Deler av profesjonaliseringen legger seg på tvers av en slik ambisjon.

Det har en sosial kostnad, men også en sportslig.

Spørsmålet er om norsk idrett har råd.