Oslo er ikke akkurat en søvnig og konfliktfri by. Det har den aldri vært.

Men det som skjer nå fremstår som en omdreining, til det mye verre.

Ungdomskriminaliteten øker dramatisk. I fjor var det en 37 prosent økning i påtaleavgjorte voldslovbrudd utført av unge under 18 år. Økning er størst i Oslo. Barn som begår lovbrudd blir stadig yngre.

Volden fremstår også grovere. Har enkelte unge menn og miljøer blitt mer hardbarket?

Er terskelen for å knivstikke, eller skyte blitt lavere? Det kan fremstå slik. Og det er alvorlig. Kode rød alvorlig. Som en nedadgående spiral – som tar fart mot noe langt skumlere, også kjent som «svenske tilstander».

SKUTT I NABOLAGET: EN 18-åring ble mandag kveld skutt og alvorlig skadet på Holmlia sørøst i Oslo. Denne voldsepisoden inngår i en voldsbølge i hovedstaden den siste tiden. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Det lyder alvorlig, men hva annet skal man tenke, når nyhetene mandagen denne uken lyder som følger:

«En 18 år gammel mann ble skutt i overkroppen på Holmlia i Oslo mandag kveld.»

Og:

«17-åring knivstukket i taxi på Oslo S - tre siktet i saken, alle de tre er mindreårige.»

I helgen var det først en knivstikking på Vålerenga (fredag), dagen etter var det knivstikking på Grønland. Her ble en person alvorlig skadet, to mistenkte ble pågrepet og politiet omtalte det som konfrontasjon mellom to fraksjoner.

Sist mandag ble en tenåring funnet skutt i en frisørsalong på Bryn. To er varetektsfengslet i saken.

Det er mulig at det vi nå ser er en tilfeldig bølge av vold og gjengjeldelse i avgrensede miljøer. Men det er en fattig trøst. For oss Osloborgere fremstår volden omfattende, uforutsigbar og uoversiktlig.

Gjerningsstedene er for eksempel ikke lenger forbeholdt steder som Stovner, Holmlia og deler av sentrum. Er det et tidsspørsmål før en tilfeldig forbipasserende blir rammet? Dette er ikke et internt anliggende for politi og skurk. Dette rammer hele byen.

Gutten som ble funnet knivstukket på Vålerenga skapte engstelse hos beboerne. Folk blir redde for å sende barna sine på skolen.

På Grønland er situasjonen «sterkt bekymringsverdig», ifølge politiet. Der får kriminelle herje fritt fordi ofre er for redd til å anmelde.

Hvordan er det egentlig å bo på Grønland?

Grønland, sentrum og Oslo øst er hakket mer vant til denne typen ekstrem vold. For der skjer det med jevne mellomrom.

KNIVSTUKKET: En 17-år gammel gutt ble knivstikket i en drosje på Oslo S lørdag kveld. Her jobber politiet på åstedet, 21. april i år. Foto: Preben Brækstad / VG

Men, slik kan vi ikke ha det. Ikke noen steder, men særlig ikke i boligområder.

Ingen skal måtte bli vant til at ungdommene skyter på hverandre eller knivstikker hverandre borti gaten.

Det eneste lyspunktet i rekken av knivstikkinger og skytinger er at politiet har kontroll. I alle fall i etterkant. Det er mistenkte eller siktede i nær sagt alle sakene. Samtidig kommer det en politisatsning på Grønland, hvor det skal bli synlig nærpoliti på 38 menn og kvinner.

Men Oslo mangler penger til satsningen. De må hente politifolk fra andre steder og plassere dem på Grønland. Regjeringen er nødt til å åpne pengesekken og avsette midler tilpasset det nye Oslo. Kanskje kan vi da forhindre en ytterligere forverring.

Dette handler naturligvis ikke bare om politiet og påtalemyndigheten. Like viktig er forebygging av volden.

Der har vi alle et ansvar. Gjennom en form for felles dugnad. Med foreldre, naboer, lærere, idrettsledere, frivillige, ildsjeler og alle som på noen vis kommer i kontakt med ungdommen.

For det er mange skritt fra at en liten gutt blir til en en farlig ungdom. Voldsspiralen kan stanses i sin spede begynnelse.

Og det viktigste støtet må settes inn i hjemmet.

TAR GREP PÅ GRØNLAND: Fra mai skal flere titalls politibetjenter ta del i en ny satsing på Grønland. Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Jeg etterlyser fedrene.

Mange av guttene som begår skytinger og knivstikkinger er etter alt å dømme minoritetsungdom. Mange av gjengangerne innenfor ungdomskriminalitet er sønner av alenemødre med minoritetsbakgrunn.

Mødre som gjerne selv er ressurssvake, fattige, utenfor arbeidslivet, med store barneflokk og begrensede norsk kunnskaper.

Fedrene er nøkkelen. Noen prøver, men mister kontrollen over ungdommene sine.

De fleste av dem jobber så mye at de har overlatt oppdragerrollen til mødrene. Andre er udugelige som fedre, enten fordi de velger å ikke være til stede, eller fordi de både omfavner og dyrker frem machomannen og klan- og æreskulturen.

Det er en tragedie for disse guttene – og for byen.

Minoritetsfedre må be om, og ta i mot hjelp når og om de trenger det. Og de må følge opp sønnene sine mye tettere. Samtidig må de bidra til å hjelpe og styrke mødrene og kvinnene og egne nabolag.

Volden hadde antakelig vært verre om ikke alle gode krefter hadde gjort den innsatsen de allerede gjør i en mangfoldig og sammensatt by som Oslo.

Men fedre og andre må gjøre mer skal vi slippe å våkne opp til den type mandag vi har hatt denne uken.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.