Før hun ble partileder, var Sylvi Listhaug en provoserende politiker. Hun kom stadig med kommentarer som var uspiselige og skapte vond stemning i det borgerlige samarbeidet, og som var for drøy kost for den mer fintfølende delen av høyresiden.
Den tiden er over.
I valget mellom å være et smalt parti på den ytterste høyreflanken eller et bredt parti som kan spise av Høyres kake, ser Listhaug ut gå for det siste.
Talen hennes til landsmøte var så gjenkjennelig Frpsk at den kunne vært holdt av Siv Jensen. Her er det ikke noe som helst nytt.
Drill baby drill. Nullvekst i byene er BILHAT. Skatter og avgifter skal settes NED, ikke opp. Forby søskenbarnekteskap.
Alt er tradisjonelt Frp. Provokatøren er borte. «Svenske tilstander» har vi hørt om før.
Listhaugs eneste krav til Høyre var at skatter og avgifter skal ned. Er det mulig å legge listen lavere?
Faren ved å gjøre seg spiselig for alle, er at det blir uinteressant og kjedelig. Kan en så blass og tannløs Listhaug vinne valg?
Hun har vært en mester i å skaffe partiet oppmerksomhet. Det vil hun slite alvorlig med på det trygge sporet hun har lagt seg i nå. For tamt og blodfattig, for lite nytt, ville jeg tenkt.
Hvis det ikke var for Velle og Wara.
Les også: Velle & Wara: – Oslo er stappfull av Frp-ere
Et parti som Frp er dønn avhengig av personligheter, og inn fra sidelinjen kom altså tidligere justisminister Tor Mikkel Wara og FpU-leder Simen Velle denne uken. De ønsker seg første og annenplassen på stortingslista i Oslo, og fylkeslaget vet ikke sitt eget beste om de ikke lar dem få viljen sin.
Velle sørget for en brakseier i høstens skolevalg, og er den nye vinen ethvert parti kan ønske seg. Han har også evnen til å erte på seg venstresiden, og med det sette seg midt i den politiske debatten.
Wara må man nesten kalle den lagrede vinen. Han klarer fortsatt å begeistre bredt på høyresiden, og er en sylskarp retoriker som Frp åpenbart kan trenge.
Han er åpenbart også Velles store helt og forbilde.
Disse to tilhører ikke den nasjonalkonservative delen av Frp. Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde har vært markante talerør for den fløyen, og begge er nå ute.
Betyr dette at Frp fremover kan bevege seg i mer liberalistisk retning?
Ikke nødvendigvis. Det er lite som tyder på at Frp har tenkt til å slanke velferdsstaten nevneverdig eller spare mer på oljekronene.
Men det betyr definitivt mer bredde, og flere tydelige stemmer som har andre saker enn innvandring som sine fremste kampsaker.
Listhaug snakket lite om innvandring i sin tale til landsmøtet. De aller fleste flyktninger som kommer til Norge nå er ukrainere, og hun var krystallklar i sin støtte til deres kamp.
Så det er neppe tiden for å snakke høyt om å stenge grensene.
Hvilken ordbruk Frp velger i integreringspolitikken fremover skal bli interessant å følge med på. En for hard retorikk skremmer åpenbart potensielle velgere vekk. Det gjelder ikke minst innvandrerbefolkningen i de store byene, der bilvennlige Folkets parti (tidligere FNB – Folkeaksjonen nei til mer bompenger) lyktes rimelig godt.
Listhaug tegner et dystert bilde av hvordan det står til i Norge med dagens «sosialistiske» regjering. Det er også opposisjonens oppgave å hakke på alt som går galt. Negativitet funker dessverre ofte godt i valg.
Men det Simen Velle lyktes med i skolevalget var noe annet. Han klarte å gi skoleelevene et håp.
Håpet han ga var nok på falske premisser, men det gjelder strengt tatt mye i politikken.
Det er vanskelig for ungdommer å ha tro på fremtiden når klimatrusselen henger over dem, og alle nyheter fra utlandet er krig og død. Velle tegnet opp en fremtid særlig unge gutter kunne tenke seg.
Listhaug dommedagsfortelling trenger en litt mer håpefull slutt. Den finner hun kanskje i den liberalistiske fremtidstroen. Hennes jobb blir å sy disse litt ulike historiene sammen.