Rått! Bokanmeldelse: Constance Debré: «Love me tender»

Forfatter Constance Debré kommer fra en slags statelig adel i Frankrike, hun er barnebarn av Michel Debré, statsminister i Charles de Gaulles regjering.

Hun jobbet som forsvarsadvokat og levde et tilsynelatende vellykket liv, med mann og barn i Paris. Alt lå til rette for at hun skulle leve helt i tråd med de aller trausteste, besteborgerlige konvensjoner.

Helt til hun brøt med alt.

«Love me tender» er den første av Debrés bøker som oversettes til norsk. Den er kategorisert som roman, men Debré trekker på eget liv for å belyse kampen for å leve uten å gå på kompromiss med den hun er.

Midt i 40-årene brøt Debré ut av ekteskapet, ble lesbisk og sa opp jobben for heller å skrive bøker.

Det samme skjer fortellerstemmen, Constance, i «Love me Tender».

Etter bruddet med sin eks begynner hun å kle seg i herreklær, selger unna mer eller mindre alt hun eier, flytter inn og ut av knøttsmå leiligheter hvis fremste kriterier er at de må ligge nære en svømmehall, og barberer av seg håret.

Hun tatoverer «Son of a bitch» på magen, bruker dagene til å skrive og nettene til å sjekke damer.

Det sistnevnte gjør eksmannen så gal av sjalusi at han anklager henne for incest og nekter henne å se deres sønn.

Måten Constance lever livet på gjør den erkekonservative domstolen tilbøyelig til å tro på eksen, og hun mister foreldreansvaret.

«Love me tender» understreker hvor selvsagt man behandler heteroseksualitet i samfunnet, og hvilken kostnad er en kvinne risikerer for å bryte med majoritetens forventninger:

«I virkeligheten sier en dommer til en liten gutt, min sønn, som en dag skal bli mann, at moren hans er skyldig fordi den allmektige faren hans har bestemt det. At hun ikke egentlig er mor fordi hun ikke egentlig er kvinne fordi hun ikke egentlig liker menn.»

Debré skriver ufattelig virkningsfullt om heteronormativitet, og om hvordan hun må fjerne seg fra alt for å komme nærmere seg selv. Det eneste som betyr noe for Constance er å få se sønnen, å skrive, å svømme i klor og å bade i damer.

Constance lever et omflakkende, promiskuøst liv, men livsførselen ser unektelig mer ekstremt ut på papiret fordi hun er mor, sågar en mor som kjemper om omsorgsrett.

Trangen til å leve livet på egne premisser er så sterk at hun nekter å tilpasse seg samfunnets, domstolens eller eksmannens forventninger.

Hun tar valg som uunngåelig vil påføre henne smerte og sorg, men hun er i det minste sitt eget menneske.

Debré skriver om enorme emner med et nedstrippet, melankolsk, lite sentimentalt språk.

Kontrasten mellom formspråk og tematikk er veldig virkningsfull. Alt som er unødvendig strippes vekk, enten det er snakk om adjektiver eller fettet på Constances kropp (kroppen og dens uttrykk er også et stort tema i boken).

Hvert ord føles viktig, og oversetter Gøril Eldøen evner på imponerende vis å bevare Debrés intensitet i tidvis langtekkelige og intrikate leddsetninger.

For noen vil livet Constance velger virke begrenset. Men for henne representerer det frihet. Hun er ikke noe offer. Og det er først når hun går ifra alt at hun finner seg selv.