DRAMA
«Lærerværelset»
Premiere på kino fredag 3. mai
Tyskland. 6 år. Regi: Ilker Çatak
Med: Leonie Benesch, Michael Klammer, Eva Löbau, Leonard Stettnisch
Polske Carla Nowak (Leonie Benesch) er lærer i Tyskland. Det er hennes første termin på skolen, arbeidshverdagen er stressende. (Hun skriver beskjeder til seg selv på håndbaken – når så du sist et voksent menneske gjøre det?).
Hun har et falkeblikk på elevene, og helikopter-perspektiv på alt som foregår på institusjonen. Hun tar jobben sin på stort alvor. Har en velutviklet rettferdighetssans.
Da en ung muslimsk gutt blir anklaget for en serie tyverier fra lærerværelset, liker hun det dårlig. Synes ikke det er OK at 6.-klassinger blir utsatt for profilering, avhør og ransakinger, og blir oppfordret til å bli angivere. Så hun bestemmer seg for å gjennomføre et eksperiment.
Hun lar laptopen bli stående på lærerværelset, med kamera på, mens hun går til time. Lar jakken med lommeboken – alle i Tyskland bruker visst fremdeles lommebøker – bli hengende over stolryggen.
Da hun kommer tilbake, tyder filmopptaket på at den skyldige ikke er en elev i det hele tatt, men en voksen ansatt. Nærmere bestemt skolens uunnværlige og godt likte sekretær Friederike Kuhn (Eva Löbau).
Kuhn har en sønn i Carlas klasse: Oskar (Leonard Stettnisch). Han er innadvendt, men flink – et lysende talent i matematikk. Da moren blir anklaget, går Oskar i stykker. Halve skolen slår ring rundt ham, den andre halvparten begynner å mobbe gutten.
Uroligheten sprer seg til alle deler i skolesystemet, som en gift. Elevene og foreldrene deres vender seg mot lærene. Lærerne vender seg mot hverandre. Den pliktoppfyllende Carla blir sentrum i en skandale med vidtfavnende konsekvenser, og fortæres av et forferdelig samvittighetsnag.
Mistilliten holder på å ta knekken på henne. Foreldre-chatten på WhatsApp krever at noen må ta ansvar for den uholdbare situasjonen ved skolen. Noen må gå.
«Lærerværelset» utspiller seg nesten i sin helhet i klasserommene, i gangene, på kontorene og i fellesarealene på skolen. Et miljø regissør Ilker Çatak virker lommekjent med. Vi får ikke vite noe om Carlas privatliv. Det som teller, er dramaet som utspiller seg på arbeidsplassen hennes.
Men vi kjenner henne igjen som et godt og velmenende menneske. Vi kjenner elevene også: Hen slappe, hen frekke, hen flinke, hen tause, klassens klovn (som sitter nederst i klassen, med pulten vendt en annen vei enn alle andre).
Og som vi bryr oss! Om henne og dem. Vi ber om at det skal gå greit med Carla. Vi ber om at det skal gå greit med kollegene, elevene og foreldrene. Vi ber om at pedagogikk og diplomati skal vinne dagen. Alternativet er ikke til å leve med.
Benesch, kjent fra Michael Hanekes sadistisk intense «Det hvite båndet» (2009), er superb som den forferdede Nowak (der er en slik rolle som man tenker at Ane Dahl Torp kunne spilt livskiten av her hjemme). Spesielt god med øynene og fingrene. Det er skuespill på et nivå som rettferdiggjør billettprisen ganske på egen hånd.
Generelt er det bemerkelsesverdig at det går an å få så mye dirrende godt og spennende drama ut av et såpass hverdagslig premiss som Çataks gjør her. Litt mørk humor er det plass til også:
Carla til elev: «Røyker dere?». Elev: «Nei». Carla: «Så hva bruker du den lighteren til da?». Elev: «Til å koke opp heroin».
Glimrende film.
