DRAMA
«Fuckings bygda»
Premiere på kino fredag 19. april
Norge. 12 år. Regi: Frøydis Fossli Moe
Med: Mina Dale, Vilde Moberg, Maria Wiik, Gard Løkke, Lisa Jarli
«Fuckings bygda» er norsk nullbudsjettfilm, laget på luft og kjærlighet.
Det eneste pengebidraget produksjonen ble tilgodesett med, var, ifølge avisen Gudbrandsdølen Dagningen, 5.000 kroner fra Nord-Fron kommune.
Knapt noe å bli fet av.
Likevel er det noe med Frøydis Fossli Moes film som har medført at den er blitt plukket opp Norsk Filmdistribusjon, og nå blir gjenstand for lansering i et knippe store og mellomstore norske byer.
Hva dette noe er? Den umiskjennelige og herlige følelsen av å drikke vann rett fra kilden, tenker jeg. Å se noe som kommer direkte fra et relativt ungt menneske (Fossli Moe er 29), laget for folk i hennes egen aldersgruppe (og nedover). Noe som er uberørt av «voksne», «profesjonelle», dølle krefter.
Mariam (Mina Dale) har vært en sjelden gjest i hjembyen Vinstra etter at hun ble geleidet ut fra sin egen fars begravelse tre år tidligere. Da brøt hun ut i høylytt latter på de mest upassende steder, og hadde åpenbart fått i seg noe hun ikke tålte.
Mariam, skjønner du, er egentlig en wannabe-kunstner som har flyttet til Oslo – med alt dét medfører. Krampekule venner og utagerende fester som av og til utvikler seg til orgier. Sikkert en og annen caffè latte på Grünerløkka også.
Vi får inntrykk av at festingen går bedre enn karrieren. Og at Mariam ikke er udelt sympatisk. Hun må låne penger da den eldre søsteren Katrine (Vilde Moberg) ringer og sier at hun umiddelbart må komme hjem.
Pappa må nemlig begraves én gang til. Noen hadde forvekslet urnen hans med en annens, den gangen for tre år siden.
Mariam, som må sies å ha fått et meget avslepen dialekt på relativt kort tid, innfinner seg, motvillig. Begynner arbeidet med å reparere forholdet til den mer trauste storesøsteren, og treffer gamle venner og kjærester: Ask (Gard Løkke) og Siri (Wiik).
Det er ikke så mye vi får vite om disse forholdene – eller hvorfor de tok slutt. Det er flere spor i «Fuckings bygda» som får lov til å renne ut i sanden, enten som et resultat av mangelfullt manusarbeid eller null penger på konto.
Et problem? Ja, det er jo det. Vi kommer ikke tilstrekkelig under huden på disse menneskene og historiene deres (gudene vet hvor Katrine og Mariams mor har tatt veien?) til at vi lar oss oppsluke av dem. Hvilket er det vi vil.
Beholdningen i filmen er langt på vei den bittersøtt komplekse tonen mellom de to søstrene, som vi skjønner at har vokst fra hverandre, «kulturelt» sett, i henhold til den gamle «by og land, mann mot mann»-dikotomien.
At de er blitt så ulike, men selvsagt elsker hverandre likevel. Hvordan de lekeslåss i hagen, helt opp til grensen der leken står i fare for å bikke over i alvor.
Det er røffe kanter hele veien, også i det entusiastiske, blidt amatørmessige skuespillet. «Fuckings bygda» er ingenlunde like sjokkerende realisert som fjorårets utenfor-systemet sensasjon «Den siste våren».
Men den føles fresh, og er den mest lovende filmen i sitt hjemmelagde slag som undertegnede har sett så langt i år.
Se flere film og seriesaker på VGTV:
