DRAMA
«Challengers»
Premiere på kino fredag 26. april
USA. 9 år. Regi: Luca Guadagnino
Med: Zendaya, Josh O’Connor, Mike Faist
En kveld for 13 år siden hadde tre unge, lovende tennisspillere et uautorisert nachspiel på et hotellrom under en turnering.
Det var den nonchalante Patrick Zweig (Josh O’Connor), en sånn fyr som er god uten å anstrenge seg. Det var bestevennen hans, den mer formbare Art Donaldson (Mike Faist) – mer pliktoppfyllende enn lidenskapelig. Gjesten på rommet var Tashi (Zendaya), som begge nettopp hadde blitt hodestups forelsket i.
Tashi er en tennis-verdenens Taylor Swift: En gudbenådet utøver som også er genuint opptatt av businessen rundt idretten. Noe av en manipulator, må det være lov å si, hvis kjærlighet til sporten alltid vil være større enn den hun kan mønstre for et annet menneske.
Se Zendaya fortelle om de intime scenene i intervju med VG:
Tashi ber dem sette seg på hver sin side av henne på sengekanten. Det blir klining. Tashi, som har registrert en homoerotisk spenning mellom Patrick og Art, legger seg relativt raskt tilbake for å iaktta guttene.
Hun tar en tidlig kveld. Men ikke før hun har lovt å gi telefonnummeret sitt til den av de to som vinner kampen dagen etter.
I New Rochelle, New York i 2019 treffer vi dem igjen. Tashi og Art er gift. Han gjør det bra, har vunnet det meste bortsett fra U.S. Open, de har et barn sammen. Tashi fyller rollene som trener, lifecoach, mamma, mentor, guru og kone for ham.
Hun er bekymret for at Art ikke er sulten lenger. Kan ikke leve med en mann som ikke er like besatt av å vinne som hun selv er. Forholdet de to imellom har vært bedre. «I love you», sier han. «I know», sier hun. Aldri et godt tegn.
Inn i dette ormebolet av ambisjon og resignasjon, valser Patrick. Han er i årenes løp en blitt en tennis-bransjens bohem, subsidiært boms; en lutfattig frilanser som i en alder av 31 er ranket som USAs 271. beste spiller. Patrick er aktiv på Tinder. Men primært for å sikre seg tak over hodet.
Hans tilstedeværelse innevarsler at det som nå skal brettes ut, er en over 10 år lang kjærlighets-floke med tre kanter. En ménage à tennis. Det har nemlig vært mye til-og-fra på veien til dette skjebnemøtet i New Rochelle. Det er duket for enda en kamp om Tashis gunst. Igjen er spørsmålet: Hvem vinner?
«Challengers» henter en hel del fra det som må sies å være en evig spesialgren innen amerikansk film, nemlig den høyt aktede sjangeren sexy ungdomsromanse satt til konkurranse-verdenen (den hadde spesielt gode kår på 1980-tallet, men har aldri gått hjem og lagt seg).
Forskjellen er at «Challengers» skrur opp erotikken, og ser på seksualitet som en langt mer flytende og fleksibel greie enn hva som var vanlig for bare noen år siden. Dessuten at filmen er holdt i tømme av det som bare kan kalles en fetert, endog nokså pretensiøs regissør: Luca Guadagnino.
Guadagnino er ikke bare europeer, må vite (italiensk, for å være nøyaktig). Hvilket jo mange mener er flott i seg selv. Han er også en auteur, en filmkunstner, med en distinkt audiovisuell stil:
Nærbilder av tente, nytende ansikter. Svetteperler som renner i sakte film. Vitalitet. Guadagnino dyrker ungdom og kåtskap med en entusiasme undertegnede til tider har oppfattet som voyeuristisk og vampyrisk. Hvorvidt han er det geniet mange vil ha det til at han er, eller en gammel gris, eller en akseptabel kombinasjon av de to tingene, kan få lov til å forbli et åpent spørsmål en stund til.
Sikkert er det at han med «Challengers» for første gang har laget en film som sannsynligvis blir en kommersiell suksess. Manuset, ved den amerikanske forfatteren og dramatikeren Justin Kuritzkes, er det mest ublu publikumsvennlige han har hatt hendene i. Og regissøren har et suverent håndlag med det:
Full kontroll over fortellingen, med sine elegante hopp frem og tilbake på tidslinjen. Full kontroll med musikk og lyd, som er overmåte viktig for ham. Selve filmmusikken er ved Trent Reznor og Atticus Ross. Men Guadagnino er i tillegg opptatt av å inkorporere hele, eller så godt som hele, popsanger i handlingen.
Det sier seg selv at han har en glødende interesse for skuespillerne «sine». Han forguder de vakre ansiktene og de sterke kroppene. (Å se «Challengers» er litt som å gå tur i Vigelandsparken.) Og de har trent. Zendaya har en redselsfull kraft i servene og slagene.
Det er ikke «høyverdig» dramatisk stoff, dette. Guadagnino har gått for en hit, og kommer sannsynligvis til å få en. «Challengers» er, strengt tatt, kitsch – en erotisk ungdomsfilm laget av en langt over middels begavet og særegen filmskaper.
Men mesterlig fortalt, med ikke bare én, men to gode punchlines, og en Zendaya som er i sin keiserlige fase, både som skuespiller og all round premissleverandør i populærkulturen.
