Album
Taylor Swift - «The Tortured Poets Department»: The Anthology
(Republic)
Fra mars 1963 til mai 1970, altså litt over sju år, ga The Beatles ut 12 album. Mellom 1972 til 2001 ga Michael Jackson ut 10 album.
Siden juli 2020 har Taylor Swift sluppet fire studioalbum, fire nyinnspillinger av tidligere utgivelser og et livealbum. Der hun skriver, synger og spiller på samtlige låter, nesten helt på egen hånd.
De som bekymrer seg for at kunstig intelligens skal ta over, burde heller ligge våkne om natta og gruble over hva som er den egentlige motoren i 34-åringens overmenneskelige produksjonskapasitet.
For, apropos kapasitet: Dette albumet er strengt tatt to.
Få timer etter lansering, vokste «The Tortured Poets Department» gjennom en hittil ukjent form for musikalsk celledeling med 15 sanger, og ble over to timer langt.
Ikke siden Prince holdt på med triple album på nittitallet har en artist på dette nivået gitt ut så mye musikk samtidig.
Utfordringen til Swift er den samme som det lilla multitalentet. Musikkmengden framstår tilnærmet uredigert. Låtene reflekterer hverandre, slik de også vil sno seg plettfritt inn i den pågående turnéen.
Det framtidige manifestet «Who’s Afraid of Little of Me» er for eksempel empowering pop som nikker tilbake til «Reputation» (2017). «My Boy Only Breaks his Favourite Toys» er et musikalsk søskenspor til «Anti-Hero» (2022), men med tekstgløtt fra «Cruel Summer» (2019).
«Clara Bow» løfter speil både bakover og forover i tid. Først virker det snålt, nærmest kleint. Så viser det seg å være selvrefererende rørende.
Påbygget, om man skal kalle det noe, er bedre enn det opprinnelige forelegget. Her blir Jack Antonoffs anemiske Logic-produksjon satt til side for Aaron Dessners varme. Det er for øvrig her Kim Kardashian får gjennomgå.
«The Tortured Poets» er nok et kapittel i Swift-sagaen som byr på dårlige skjulte private og personlige hemmeligheter ilagt hint til de som vet. I tillegg til solide poplåter med ekstatiske og dyptgående referanser til både The Blue Nile til Leonard Cohen. Men med så mye fyllmasse og indirekte selvplagiering at låtene glir over i hverandre.
For her har tydeligvis ingen sagt nei.
Ingen har sagt «trenger vi egentlig gi ut alle disse låtene»?
Ingen har påpekt at det snart er en heltidsjobb å være Taylor Swift-fan. Og at man i alle fall ikke har tid til å høre på eller gjøre så mye annet, om man virkelig skal få samtlige under huden og inn i sjelen.
At digte – det er at holde dommedag over sig selv, skrev selveste Henrik Ibsen. Få andre nålevende popartister følger Ibsens suksessoppskrift så presist.
Hadde Taylor Swift bare skjønt begrensningens kunst like godt hadde «The Tortured Poets Departement» vært både poesi og smertelig eufori.
I stedet nærmer det seg, vel, tortur.