«Furia» sesong 2
Norsk dramaserie i seks deler
Med: Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann, Maria Mena, Hallvard Holmen, Tarjei Sandvik Moe m.fl.
Serieskaper: Gjermund Stenberg Eriksen
Konseptuell regi: Magnus Martens
På Amazon Prime fredag 19. april
Vi er i et parallelt 2023.
Det er krig i Ukraina. Antony Blinken er amerikansk utenriksminister. Maria Mena er norsk justisminister.
Og ikke bare det. Som justisminister er hun med på et NATO-toppmøte i Bergen.
Dette er langt fra det underligste som skjer i andre sesong av «Furia», den «Homeland»-inspirert dobbeltagentserien der Norge har hemmelige agenter på det europeiske kontinentetet.
Ja, det var nytt for meg også.
Der man egentlig prøver å si noe om hatretorikk og demokrati. Men ender opp med å rope.
Alle roper i «Furia».Dialogene er høyrøstede, merkelige og på til dels stotrende engelsk. Stadig dukker en ny mulighet til å si - unnskyld - brøle «Shut the fuck up».
Jeg tør ikke tenke på hvordan dette hadde vært uten perleraden av norske skuespillere i bunn.
Pål Sverre Hagen og Ine Marie Wilmann skyter og hacker seg gjennom øst-Europa. Tarjei Sandvik Moe er preget, skjeggete byråkrat. Jon Øigarden er innom. Og Maria Mena debuterer altså, ganske overbevisende, som skuespiller.
Fortellingen tar utgangspunkt i terrorangrepene 22. juli. Og søker en større himmel om hatretorikk og det å våge å heve stemmen. Det første hadde sannsynligvis fungert bedre som bok. Det andre får man godt til.
Bare ikke akkurat slik det var tenkt.
Som første sesong er serien overbefolket av karakterer man ikke får tid til å bry seg om, og karakterer man skal bry seg om, som overspiller til det komisk ropende.
Problemstillingen med trollfabrikker og avanserte deep fakes er på kanten til å bli realistisk. Produksjonskvaliten er høy.
Første episode avsluttes dessuten med en biljakt i Lofoten som er klippet akkurat så intenst at det er til å nesten miste pusten.
Senere blir behovet for å gjøre absolutt alt om til fartsfylt action mest heseblesende, om ikke fullstendig ulogisk.
Et sted styrer man med å få tak i en harddisk som befinner seg i Tbilisi, og har en melodramatisk tirade om hvor vanskelig det er å komme seg dit. Plutselig viser det seg at det finnes en backupdisk i Warszawa.
Så brøler og roper man om det også.
Dataskjermer med UX og design som selvsagt er «The Matrix»-grønt og lekkert, sjongleres mot en intrige som vrir seg og vrir seg til man ikke helt skjønner hvem som er på hvilken side. Og knapt bryr seg.
«Furia» er nok en serie Viaplay har måttet kvitte seg med grunnet økonomiske nedskjæringer. Netflix fikk «Ronja Røverdatter» og «Pørni». Amazon Prime har overtatt «Furia».
Jeg tror de fleste skjønner hvem som kom best ut av den transaksjonen.