Dagens fotball ble ikke skapt som noen sossesport. Mye av det som vokste frem i England fra 1863 og fremover har dype røtter i arbeiderklassen.
Fra havnen i Liverpool, tekstilfabrikker i Manchester og metallindustrien i Birmingham la den industrielle revolusjonen grunnlaget for det vakre spillet slik vi kjenner det.
Både i Norge og utenlands har mye av magien ved fotballen alltid handlet om hvor tilgjengelig sporten har vært.
Et par fotballstøvler har vært nok. Hvem som helst kan spille.
I alle fall frem til pengegaloppen tok overhånd. Nå kan vi undres over hvor mye som er igjen av visjonen om «fotball for alle».
I VGs artikkelserie «Den delte fotballbyen» blir en rekke sider ved de enorme forskjellene i hovedstaden vår problematisert.
Landslagene rekrutterer fra ressurssterke områder i Oslo, ikke fra de fattigste bydelene. Kretslag og akademier fylles opp fra vestkanten. Klasseskillet gjennomsyrer fasiliteter og banekapasitet.
Bare det å ha varme under beina om vinteren, gir jo en helt annen forutsetning for å bli god enn om du sklir rundt på frossent kunstgress.
Det er enklere om du er fra Heming enn fra Haugerud.
I tillegg kommer dimensjonen om hvor mye det koster å i det hele tatt være med. Fotball er jo ikke for alle om inngangsbilletten blir så høy at barn fra fattige kår slutter før de egentlig har begynt.
Et interessant aspekt er hvilken sportslig pris som betales for at økonomi er blitt en barriere for å delta.
Hvor mange blir aldri de spillerne de kunne blitt?
Satt på spissen kan et barn som vokser opp i en fattig fembarnsfamilie øst i Oslo være den som kan bli den neste generasjonens største stjerne. Men kommer potensialet til å bli realisert?
Forskning viser at det er en sammenheng mellom hva slags råd familien har og deltagelse i idretten. Barn som kommer fra lavere sosiale lag blir i mindre grad rekruttert til idretten - og flere slutter tidlig.
Dette betyr selvsagt ikke at det er umulig å nå opp og frem om du vokser opp i trange kår. Men om vi skal låne et bilde fra travspråket, så gjør livets lotteri at du starter med 40 meter tillegg. Noen vil lykkes likevel, men vi får aldri vite hvor mange som gir opp underveis fordi det kostet for mye på flere plan.
Blant dem som fortsetter å spille blir klasseskillet fort utslagsgivende for hvor lett det er å bli god. Sannsynligheten for å lykkes er åpenbart større dersom ytre forutsetninger blir tilrettelagt for deg.
Her er forskjellen for vestkant- og østkantungdommen skremmende.
Ekstra tankevekkende er temaet fordi mange av fotballhistoriens største navn vokste opp i fattigdom. Som barn i brasilianske Baura fylte Pelé sokker med avispapir fordi foreldrene ikke hadde råd til en ball. Diego Maradona vokste opp i Villa Fiorito, et fattig område sør for Buenos Aires. I Rosengård i Malmö har Zlatan Ibrahimovic blitt et symbol på hva som er mulig om du vil det nok, mens Wayne Rooney tok veien fra nedslitte Croxteth til å bli en av tidenes største engelske spillere.
Her hjemme har Amahl Pellegrino vært åpen om hvor viktig fotballen var for å få ham ut av et uheldig oppvekstmiljø.
Vi vil garantert få høre vakre historier også i fremtiden om fattiggutten eller fattigjenta som ble superstjerne. Men den triste siden av saken er alle beretningene vi aldri kommer til å få høre om.
I verste fall gir den neste mulige landslagsspissen seg før han vet hvor god han eller hun kan bli. Det er en høy pris å betale.