I flere år har skiforbundet nærmest fremstått som en branntomt. Men nå virker det aller verste å være slukket, etter at nye ledere kom på plass i nøkkelroller.
Fremover blir det store spørsmålet hvor skadet forbundet er, etter å vært gjennom så mange interne stridigheter på så mange fronter.
Økonomien er hardt presset. Enkelte av fremtidsscenarioene peker på at vondt kan bli enda verre fremover.
Det hjelper selvsagt ikke på saldoen at forbundet valgte å betale advokatregningen til utøverne, etter den langvarige striden om eierskap til bilderettigheter. Noe nærmere en erkjennelse av hvor svakt forbundet har håndtert den striden, er det nesten ikke mulig å komme.
Selv om det fremstår spesielt å la fellesskapet betale for noe slikt, var det trolig et klokt valg av ledelsen å punge ut. Generalsekretær Arne Baumann har så langt innfridd løftet sitt om å finne en felles grunn med utøverne, etter en krangel som burde vært løst langt tidligere.
Det ble et veiskille at Alexander Aamodt Kilde gikk med på å sitte i det mye omtalte utvalget NSF satte ned.
Nå virker det å være en helt annen respekt for at utøverne eier retten til eget navn og bilde. Forbundet kan ikke bare kan skalte og valte med de viktigste folkene de har, uten at det er enighet om hvordan det skal foregå. I beste fall legger den gjenopprettede dialogen grunnlaget for et bedre samarbeidsklima fremover.
Det som derimot ikke lot seg løse, er at den mest attraktive alpinisten gikk tapt for Norge. Hvor mye sponsorverdi som forsvant da Lucas Braathen flagget ut lar seg ikke måle eksakt, men det er utrolig synd at det måtte gå så langt. Hvordan forbundet over så lang tid overspilte sin egen hånd, er det vanskelig å forstå at kunne skje.
Også i langrennsleiren er det roligere farvann i sikte. Det lover godt inn mot en helt avgjørende sesong med et verdensmesterskap i Trondheim. At Johannes Høsflot Klæbo og Kristine Stavås Skistad nå velger å tre formelt inn på landslaget, er en interessant utvikling av flere årsaker.
Også her var nøkkelen å bli mindre firkantet og mer lyttende til de største navnenes behov. Under Cathrine Instebø virker behovet for å markere makt å være mindre fremtredende enn vi har vært vant til. Å komme frem til løsninger som ivaretar stjernene, men samtidig gir forbundet markedsmessige fordeler ved å kunne bruke dem i reklameøyemed, er en seier for dialog og kompromissvilje.
Også her virker et lederskifte å ha slått gunstig ut. Selvsagt skal Kristine Stavås Skistad få kjøre det opplegget som passer henne best - hjemme på Konnerud. At hun kan gjøre det, men samtidig være formelt tilknyttet landslaget, er en pragmatisk løsning alle parter tjener på.
Overfor Klæbo har tonen mellom partene tidvis vært lite trivelig, men nå virker det å være et helt annet klima.
Sett i ettertid fremstår det litt rart at forbundet påførte seg selv såpass mye omdømmeskade, før det ble innsett at det var nødvendig med en justering.
I hoppleiren vil det automatisk bli roligere av at alle de sentrale skikkelsene i den årelange striden nå er borte.
Hoppsjef Clas Brede Bråthen gikk ut med et smell, og fortsatt er det vanskelig å få helt tak på hvem som egentlig har rett i hva. Hvor mye hver enkelt gren bringer til bordet, og hvilket nivå på fellesfunksjoner det er rimelig å ha, er et tema det ikke er så lett å få helt tak i.
Her blir det også interessant å se hvordan striden rundt Alexander Stöckl ender med å bli løst. Han kan neppe fortsette etter at utøverne gikk ut som de gjorde, men han har samtidig en gyldig kontrakt og trolig en sterk sak arbeidsrettslig. Trolig vil forbundet til slutt strekke seg langt for å unngå et juridisk etterspill.
I sum vil nok skitoppene være glade for at det ulmer færre steder i organisasjonen. Det er imidlertid ingen grunn til at skitinget i Bodø senere i vår bør bli et friksjonsfritt toppmøte. Snarere er det nødvendig med en kritisk gjennomgang av hvorfor det har vært så mye bråk over så mange år.
Hva kan ledelsen lære? Hvordan løse ting smoothere neste gang?
Selv om mange av delegatene nok liker best å snakke om de hyggelige sidene ved skisporten, bør det tas tak i hvorfor omdømmet ble så hardt skadet.
Det er tid for selvransakelse i skisporten.